Etter som hjemkomsten til «M/S Grytøy» nærmer seg, blir minnene sterkere og sterkere om de mange forskjellige situasjoner ombord gjennom flere år med ukependling. Og før det, som folkeskoleelev, for det kaltes folkeskole i de tider. Til og med framhaldskole var det, et åttende år. I all hovedsak ventet enten skoletannlegen med sitt fryktinngydende utstyr på oss eller svømmehallen med sitt, for oss, varme men klorduftende baseng når vi en skjelden gang reiste til byen. Vel, i storm og stille har toppsundet vært krysset grytidlig morgen som sent ettermiddag. Det å komme seg til byen var ingen spøk for en ung «jypling» som tenkte på krabbens ve og vel bare det var litt bevegelse i skuta, og jeg var ikke alene om å plages med sjøverk. Kan huske jeg lå skinnflat og ikke kom meg på land før leng…e etter ankomst Grøtavær, så ille kunne det være. Men som oftest var fergeturen, vi kalte den jo bare for ferga, behagelig og artig. Til venstre for trappa i nersalongen var kortbordet. Det var stor «kamp» om plassene rundt det bordet og utallige er de kortstokkene som er slitt ut der. Det bare var slik at den unge generasjonen okkuperte nersalongen og den eldre satt oppe. I byssa solgte Ole Kokk brus, små deilige solo-flasker. Tror de var på 0,20liter eller deromkring. Klarte akkurat å drikke en hel sånn på styrten før kullsyra blei for sterk. Og jeg ser ikke bort fra at mange hadde sin deby med kong nikotin ved det samme bordet. Det var ofte tåkelagt det hjørnrt der. Og så alle de godværsdagene da storparten av passasjererne satt og sto oppe på øvre dekk. Ja det kunne vært skrevet mye, antakelig måtte en skrive en bok for å beskrive det folkelivet den skapte når den ankom sine anløpsteder. Grytøy var livsnerven til bygdene langs Toppsundet, og et mer presist transportmiddel tror jeg knapt har eksistert, godt og trygt ført av, for det meste, Håkon Danielsen. Gleder meg til gjensynet med vår gamle ferge. Og gir en stor honør til de som har bragt ho hjem.

-Idar Kolbeinsen.