Jeg holdt på å glemme at min sønn, min søster og hennes mann også fortjener en takk. Min sønn stillte bilen til rådghet og hjalp meg med å fylle to hengere med vannskadde ( les : mugne ) madrasser, rustete gamle malingsbøtter, en gammel sliten vaskemaskin og tørketrommel etc. … Det var ingen lett jobb, spesielt å få den tunge vaskemaskinen opp fra salongen under dekk, ( uten å skade trappa ) men dette løste min sønn på en «galant» måte, med noen kraftige tau. Han hjalp meg også med å kjøre rundt for å kjøpe inn fendere, vaskeutstyr og mange andre nødvendige ting. Uten hans hjelp måtte jeg ha leid en eller annen bil og det hadde blitt kostbart for foreninga. ( En annen sak er at jeg neppe hadde turt å kjøre på disse sterkt traffikerte veiene og jeg ville hatt problem med å finne fram ). Han hjalp meg også med å knytte tau på fenderne og henge disse på plass. Også andre praktiske oppgaver ombord hjalp han meg med. Min søster kjørte meg av og til fra og til båten ( måtte bytte buss tre ganger hver vei ) og det var spesielt kjærkomment når jeg var sliten etter en lang dag ombord. Hun kjørte meg også rundt i forbindelse med innkjøp og sparte meg for mange bussturer og mye tid. ( Noen butikker var så komplisert å komme til med buss, at det var helt nødvendig med bil ). En gang hadde jeg forkjøpt meg og da måtte hun hjem å hente en stor ryggsekk slik at jeg kunne få alt med meg på bussen. ( Glemte at jeg hadde fått plassert en stor skumgummimadrass midlertidig i en butikk ). Likevel var det så vidt jeg ikke ble avist på bussen. Det jeg likevel er mest takknemlig for m.h.t. min søster og hennes mann, er at jeg fikk bo hos dem, -  i hele fem uker – fordelt på tre Oslo turer. At de holdt ut, skjønner jeg ikke !!! En annen sak er at de med denne gjestfriheten sparte foreninga for store pengebeløp. ( Nærmere fem og tyve tusen hvis jeg skulle bodd på et rimelig pensjonat i steden for ). Større matutgifter hadde det jo også blitt. Når jeg skriver dette så er det for å synligjøre hvor avhengig et slikt prosjekt er av støtte fra ulike hold. Jeg har selv fått et helt annet syn på frivillig arbeid etter at jeg begynte i venneforeninga til båten. TUSEN TAKK  KARL GUNNAR ,  TOVE  OG  ODD !!!!!!!

 Jeg vil  takke ledelsen og ansatte på Vollen Slip. Så vidt jeg husker, ble båten liggende i nærmere to uker ved kaia deres, før vi fikk båten slept til Bygdøy. Første gang Redningsselskapet skulle komme, var det så mye vind at de ikke tok løs engang. Neste gang kom de bort til båten, men tok ikke sjangsen og måtte dra hjem med uforettet sak. Først ved tredje forsøk var det så vindstille at de tok sjangsen. … I løpet av disse ukene fikk jeg god hjelp fra ledelsen og de ansatte på Vollen Slip og fikk ikke minst, fri tilgang til deres toalett. Det var stadig vekk noe jeg måtte plage dem med, men de var like «serviceminded» uansett. Jeg fikk hente varmt vann ( varmet først vann med en vannkoker ) og fikk låne en vannsuger som sparte meg for mye arbeid, da det hadde samlet seg mye regnvann i salongen under dekk. Før avreise måtte det skaffes flere nye fendere og jeg og min sønn fikk hjelp til å fylle disse med luft. Uten denne hjelpa måtte vi ha fått forretninga til å gjøre jobben, for deretter å leie en henger til å frakte fenderne. ( Koster tid og penger ). TUSEN TAKK FOR GOD HJELP !!!!!

HONNØR TIL SJØFARTSMUSEET / NORSK MARITIMT MUSEUM OG FRAMMUSEET Da jeg var i Oslo i fjor høst, for å vaske og rydde ombord i båten, ble jeg nesten rørt over den store omtanken som de ansatte på «Sjøfartsmuseet» viste meg. Det var rimelig kaldt ombord i båten, så jeg måtte jobbe for å holde meg i varmen, men Innimellom måtte jeg likevel innom kafeen for å varme meg litt ekstra. I kafeen var det mye som fristet ( og jeg ble jo sulten av å jobbe ) så det var nok ikke få baguetter og kaker, i tillegg til god og varm kaffe som jeg kjøpte i løpet av den uka jeg var der. ( Om søndagene var det mulig å kjøpe hjemmelaget middag og den fiskesuppa jeg spiste, glemmer jeg aldri ). … Om de syntes synd på meg, vet jeg ikke, men av og til på slutten av dagen kom de og ga meg mat som de ikke hadde fått solgt og som de ellers bare måtte kaste. -  Jeg turte ikke å gå på vekta før flere måneder senere….. For å kunne vaske måtte jeg ha vann ( og det hadde vi ikke ombord på dette tidspkt. ) så da var det å hente vann i bøtter, fra et bøttekott i tilknytning til kafeen. Det var nok mange gjester i kafeen som sperret opp øynene når jeg kom forbi med vannbøttene. Var det problemer av teknisk art så fikk jeg hjelp av vaktmestrene. Som dere skjønner ble det ei uforglemmelig uke, på tross av mye jobbing. Frammuseet ligger på samme område og de viste også stor velvilje. Siden det lå enda nærmere båten og  hadde åpent litt lengre enn Sjøfartsmuseet, var det praktisk å låne deres toalett. Vi fikk også tilbud om å låne et toalett med inngang utenfra, når en arbeidsgjeng skulle nedover å jobbe en gang på senvinteren. Disse skrøt også av omtanken fra de ansatte på begge museene. TUSEN TAKK ALLE SAMMEN !!!!!

Det er på tide å hedre flere av våre dyktige medhjelpere i Oslo. Rolf Hansen, oprinnelig fra Harstad, har helt siden begynnelsen, stillt seg til disposisjon for oss. Det er ikke få ganger han har tatt turen innom Bygdøy, for å sjekke at det stod bra til med båten. Gjennom sin jobb i Oslo Havnevesen har han bidratt sterkt til at båten kom på slipp, før vinteren satte inn i fjor høst. … Problemet var at det kun var to slipper i nærheten som kunne ta en så «stor» båt som M/S Grytøy, og begge hadde vært under ombygging og restaurering, en del av sommeren. Slippene var derfor flere uker på etterskudd og ventelistene lange som et vondt år. P.g.a. usikkerheten m.h.t. båtens forfatning fikk vi ikke forsikret båten for slep, utenfor indre del av «Oslofjorden.» Et lengre slep ville også blitt uforholdsmessig kostbart og det var dyrt nok fra Vollen til Bygdøy. Vi var derfor i en svært vanskelig situasjon og jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd, dersom båten ikke hadde fått sin høyst nødvendige nødreparasjon, – før vinteren. Å gå nærmere i detalj om hva han ellers har bidradd med, vil kreve for stor plass i dette mediet, men vi er Rolf en stor takk skyldig. Da vi fikk båten på slipp ble vi møtt med stor velvilje av både slippformann og de andre. En velvilje som langt overgår det vi normalt kunne forvente. Vi fikk også ha båten på slippen ca. en uke mer enn avtalt og deretter fikk den ligge ved kaien deres et par uker, til vi var sikker på at reparasjonen var vellykket og båten «tett.» Vi takker og bukker for omtanken dere viste oss.

I går kveld hadde venneforeninga et informasjonsmøte i Harstad. Leder Johannes Sørvoll hadde pyntet lokalet med flotte bilder og blomster, så rammen rundt arrangementet var upåklagelig. I tillegg hadde han fått en flink trekkspillmusiker, til å skape den rette stemningen. Johannes fortalte litt om prosjektet, før han overlot ordet til Svenn Samuelsen som tok for seg :…  båtens historie, klargjøring for hjemtur ( Båten på slipp, klargjøring for oppstart av motor og oppstart av motor ), kostnader, seilingsplan og bunkringsplan, samt ruteplanlegging på kartplotting. Dette ble illustrert med fine bilder og plansjer på et stort lerret. I tillegg til mange flotte bilder av båten, hadde Johannes også fått rammet inn to flotte bilder av de to tidligere skipperne, Håkon Danielsen fra Grytøya og Frederik Nikolaisen fra Kvæfjord. Disse ble behørig æret for pliktoppfyllende tjeneste ombord. Ole Hansen bedre kjent som Ole Kokk, var tilstede på møtet og Johannes fortalte om hans lange tjeneste ombord, som kokk, billettør og altmuligmann. Tilstede var også Karl Mathisen, som i likhet med Ole Kokk jobbet ombord i mange år og som også er en dyktig altmuligmann. Et flott bilde av han til rors i styrhuset, finnes i boka » Båtane i Nord,» som kom ut for en god del år siden. ( Et av bildene som forøvrig prydet lokalet under møtet ). Motormann Gunnar Nilsen fortalte om da han fikk start på motoren på første forsøk og om alt arbeidet som måtte gjøres i forkant. En lyd og billedfil fra oppstarten av motoren fungerte ikke, så den fine lyden av en Wickmann 300 ASA ble vi dessverre «snytt» for. Heldigvis fungerer dette her på facebook og på You Tube. Det meste som ble fortalt på møtet var korrekt, men vår leder var nok vel opptimistisk da han fortalte at båten antakelig vil være i drift i løpet av 2013. Båten trenger omfattende restaurering og selv om vi skulle være heldig å få støtte fra Riksantikvaren fortløpende, så vil det gå flere år før den kan gå med passasjerer.  – Vi må derfor smi oss med tålmodighet !!! Konklusjon :  Et trivelig og informativt møte selv om det bare var ca. 30 tilhørere. Noe av årsaken til dette kan være at det var en svært populær operakonsert på Kulturhuset samtidig.